Jentetrioen i En Vogue må ha en stor del av æren for både den nye r&b-bølgen og fremveksten av kvinnelige vokalfraser på 90-tallet.
I USA var de blant de store kvinnelige vokalgruppene, og til tider spredte også populariteten seg over til det britiske markedet.
Det klare strøket av arketypiske amerikansk gospel, r&b – og til tider også swing – gjorde imidlertid sitt til at jentene aldri fikk noe egentlig gjennombrudd utover det engelskspråklige markedet. Og i Norge ble Don’t Let Go deres eneste store låt. Som riktignok også toppet Topp 20 utover vinteren og våren 1997.
På 90-tallet var En Vogue en kvartett med Terry Ellis, Cindy Herro, Maxine Jones og Dawn Robinson. Med de to førstnevnte som bærende bjelker helt frem til i dag. Dannet på tampen av 80-tallet, var den egentlige tanken å kalle seg The Vogue. Men det navnet var allerede opptatt, og man forfransket det hele til En Vogue.
Gruppen ble satt sammen av produsentene Denzil Foster og Thomas McElroy, som ønsket å bringe tilbake jentegruppene fra 50- og 60-tallet satt inn i tidens moderne musikkdrakt. Men, allikevel med klare referanser tilbake soulens spede fødsel.
En Vogue oppfant ikke den nye r&b-en. Den hadde man allerede overhørt fra en rekke fargede artister gjennom hele 80-tallet, blant annet – og i alle fall til tider – fra Whitney Houston ⟶ . Men En Vogue var definitivt med å bane vei for den.
Deres gjennombrudd ble Hold On i 1990, og allerede de gospelinspirerte vokalfraseringene i introen viste hvor kvartetten ønske å gå musikalsk. Deres tre første album solgte alle i over millionen i USA, og flere singler toppet de amerikanske r&b-listene i perioden 1990 til 1997.
Flere låter tok også turen over til Billboards 100, og En Vogue ble dermed en av de ytterst få fargede jentegruppene som maktet å få spilletid på de ennå så kritthvite amerikanske radiokanalene. Og de var det noen av.
I Norge forble de forholdsvis ukjente, men i 1993 fikk de noe drahjelp i alle fall til radio- og partyspilling i samarbeid med Salt-N-Pepa ⟶ i Whatta Man.
Don’t Let Go skulle bli deres største hit også internasjonalt, med gode salgstall og plasseringer i en rekke land. Låten var tatt fra deres tredje studioalbum, EV3, der En Vogue samarbeidet med en rekke låtskrivere og produsenter. Blant annet med en av storhetene selv innen amerikansk r&b, Babyface.
På låten bidro trioen fra produksjonsteamet Organized Noize, som tidligere hadde hjulpet frem TLC ⟶ på deres Waterfalls et par år tidligere.
I Norge ble låten liggende på topp i seks uker gjennom mars og påsken i 1997, men de maktet aldri å komme noen oppfølger etter dette.
Det gjorde de for øvrig ikke heller hjemme i USA, da populariteten til En Vogue forsvant nokså raskt ved inngangen til 2000-tallet. Besetningen startet å variere, og grunnet familier – ble det til dels begrenset med promoteringer og opptredener. Allikevel ble 2000-utgivelsen Masterpiece Theatre en litt oppsiktsvekkende fiasko, som skulle markere slutten på En Vogues posisjon innen amerikansk r&b.
En av grunnen var nok at En Vogue ikke maktet å følge med i utviklingen av r&b, der sjangeren raskt startet å ta opp elementer fra i særdeleshet hiphopen. Det lå ikke for gruppen.
Gruppen valgte i stedet å føre navnet videre utenfor de store plateselskapene, og fortsatte å være en ettertraktet vokalgruppe fra scene og på klubber i årene som kom etter tusenårsskiftet.
En Vogue la aldri mikrofonene på hyllebenken, selv om de etter 2008 ikke har lansert nytt låtmateriell. Og til tross for både interne og eksterne konflikter både jentene i mellom og tidligere medhjelpere, har Terry Ellis og Cindy Herron holdt liv i En Vogue helt frem til i dag.
En Vogue var i sin tid en av de mest populære vokalgruppene i USA, og var på 90-tallet bærebjelker innen den nye bølgen av r&b. På det amerikanske markedet, regnes de i dag som et av de større navnene innen sin sjanger. Og et av tiårets mest populære.
EN VOGUE
Don’t Let Go (Love)
(Andrea Martin/Ivan Matias/Marqueze Ethridge/Organized Noize)
1996 EastWest
Produsert av Organized Noize og Ivan Matias
Utgitt på albumet EV3
