Puff Daddy & Faith Evans – I’ll Be Missing You

Årets mest populære låt på de norske listene i 1997, skulle endre forutsetningen for hiphop-en som både sjanger og fenomen. Ikke i seg selv, men grunnet foranledningen til utgivelsen.

Den 9. mars ble The Notorious B.I.G. skutt og drept i Los Angeles. Med ham forsvant populariteten til den såkalte gatehjørnerappen, der «krigen» mellom vest- og østkystrapperne hadde farget sjangeren gjennom hele 90-tallet.

Innad i miljøet hadde The Notorious B.I.G. allerede en særskilt status som en av de mest talentfulle rapperne, og I’ll Be Missing You var en hyllest til ham.

Låten markerte også en endring i hiphop-en på flere måter. Miljøet i L.A. og California, anført av Death Row Records, raknet fullstendig. Og fremover ble det New York og en stigende trend av rappere fra sørstatene som skulle få største popularitet.

I tillegg fikk sjangeren et solid skudd (…) for baugen også i de store amerikanske radiokanalene, der mange vek unna spilling av hiphop og rapp. Hendelsen og endringene så man igjen på listene i USA allerede året etter, i 1998, der listene var nesten renset for sjangeren.

Bak I’ll Be Missing You fant man Sean Love Combs (f. 1969), Puff Daddy. Han debuterte ikke under eget navn selv først i 1997, men han var selve mogulen og hjernen i NYC-baserte Bad Boy Entertainment. Nettopp selskapet som hadde frontet The Notorious B.I.G.s karriere.

Han ga ut kun fire album under eget artistnavn, det første som Puff Daddy & The Family, Men like til i dag har ham medvirket på langt over sytti låter. Samtlige i samarbeid med andre artister, også langt utenfor hiphopen.

Combs var allikevel først og fremst en produsent og platemogul, som gjennom Bad Boy gjorde ham til en av de mest suksessfulle – og rike – navnene innen amerikansk musikkbransje. Visstnok med et nettverk beregnet til milliard-klassen.

Han hadde allerede vært på toppen av de amerikanske listene tidligere i 1997 med sin debutsingle, Cant Nobody Hold Me Down, og I’ll Be Missing You var single nummer to fra albumet No Way Out.

Med seg på låten hadde han nok et navn fra Bad Boy-etikken, Faith Evans (f. 1973), som hadde slått gjennom i 1995 med låten You Used to Love Me. Hun opererte i dypeste r&b-land, og skulle frem til starten av 2000-tallet få en solid karriere hjemme i USA.

Tredje navn på singlen, som «bare» fikk stemplingen «featuring», var gruppen 112. De var opprinnelig en kvintett, også de innen r&b, som i USA var riktig så store i tiåret fra 1995 til 2005.

I’ll Be Missing You skulle gå til topps i et titalls land verden over. Den solgte fem millioner bare i de tre store platelandene, USA, Storbritannia og Tyskland. Og var blant 1997s mestselgende hits. I Norge lå den på topp i åtte uker fra Sankthans til midten av september.

Singlen hadde en stor popularitet utenom de tradisjonelle hiphop-lytterne. Ikke så rart, da den gjennomgående bruken av Every Breath You Take fra 1983 gjorde låten gjenkjennelig også blant de mer etablerte platekjøperne.

Puff Daddy og Faith Evans videre skjebner på de norske listene, ble allikeel lite å skryte av. Puff Daddy fikk en liten hit med Mo Money Mo Problems på tampen av 1997, og tjue år senere ble begge remikset av vår eget Matoma i Party on the West Coast.

I’ll Be Missing You fikk i etterkant et nokså fortjent Grammy, men det ble også et lite oppvaskmøte på bakrommet da man ikke hadde forespurt den gjennomgående bruken av Every Breath You Take både via samplinger og til melodien i refrenget.

Oppvasken var nådeløs, og all inntekt og rettigheter til låten ble rettslig gitt til Police . I alle fall frem til 2053


PUFF DADDY & FAITH EVANS feat. 112

I’ll Be Missing You
(Todd Gaither/Faith Evans)
1997 Bad Boy Entertainment/BMG Arista
Produsert av Puff Daddy og Stevie J
Utgitt på albumet No Way Out, også på Tribute to The Notorious B.I.G.: The Soundtrack