En av 1997s mest spilte låter i store deler av Europa, skulle også bli en av de mest solgte. Ikke bare det: I et land som Tyskland satte Time to say Goodbye rekorder og ble en ren og kjær landeplage.
Sarah Brightman (f. 1960) hadde en nokså variert bakgrunn, der hun hadde startet i disco-kollektivet Hot Gossip. I 1978 hadde de fått en solid hit sammen i I Lost My Heart to a Starship Trooper. Brightmans stemme var imidlertid for god for discoformatet, og hun søkte i stedet utfordringer i musikalmiljøet.
Et gjennombrudd der kom i 1981 gjennom en rolle i Cats, og ut tiåret innledet hun et samarbeid med Andrew Lloyd Webber. Både profesjonelt som privat. Hennes opptreden i The Phantom of the Opera vakte mer enn begeistring, og musikken til musikalen – satte rekorder for lignende album med et anslagsvis salgstall på opp mot 40 millioner. Et av tidenes mest solgte album av alle sjangre.
Da samarbeidet med Lloyd Webber sprakk – på alle fronter – søkte Brightman nye utfordringer. Hun slo seg da sammen med tyske Frank Peterson, som i 1990 hadde vært en viktig brikke i Michael Cretus Enigma ⟶ .
Fascinert av dette lydbildet, ønsket Sarah å utvikle sin egen hybrid midt mellom klassiske toner og moderne klanger. Det første resultatet av samarbeidet ble albumet Dive i 1993. Hennes første soloalbum som også siktet seg inn mot pop-markedet.
Utgivelsen av Time to say Goodbye i 1996 snek seg egentlig inn midt mellom to av hennes ordinære album dette tiåret, og låten var ikke tiltenkt albumutgivelse i det hele tatt.
Foranledningen var tyskernes store stolthet i bokseren Henry Maske og hans avskjedskamp. Og som i alle virkelig store bokseoppgjør: Det ble slått på stortrommen også i oppkjøringen foran rundene, og det var det virkelig ble Time to say Goodbye. Selvfølgelig fremført av Brightman.
Selve låten var en forsiktig omarbeidelse av den italienske Con te partirò, som igjen hadde vært en stor hit i flere europeiske land i 1995. Den var dette året blitt nummer 4 i italienernes store stolthet, deres årlig Sanremo-festival. Fremført og utgitt av den fremadstormende Andrea Bocelli (f. 1958).
Opprinnelig en jurist, og med vokal som hobby, hadde han året i forveien virkelig vakt oppsikt nettopp i Sanremo. Da som vinner av klassen for nykommere. Han var blind etter en ulykke som tolvåring, men hadde vært rammet av en nokså aggressiv type av grønn stær – som hadde gjort at han likevel mistet synet gradvis gjennom oppveksten.
Han vekket oppmerksomhet også i Norge ved sin inntredelse inn i musikkverdenen allerede før suksessen i 1997, og han skulle forbli et godt navn hos et norske publikumet også siden.
Vekslende mellom pop, musikaler, juletoner og mer tradisjonelle toner fra operaer og operetter – skapte han nærmest sin egen sjanger i «popera». Aldri helt akseptert av de store tenorene, som mente han hadde mangler i stemmen til fullverdig å opptre som operasanger. Noe han trolig ikke brydde seg stort om, da han har forblitt en populær og kjær konsert- og plateartist like til i dag.
Han har fylt både Spektrum og Telenor Arena flere ganger gjennom årene, sist i 2019.
Men der Bocelli holdt se til det trygge, våget Sarah Brightman å utfordre. Riktignok var hennes storselgende Timeless nettopp utgitt i 1997 et unntak. Men ved god hjelp av Time to say Goodbye ble albumet hennes virkelige gjennombrudd som artist, og solgte i millioner verden over. Også i USA.
Selve låten kom aldri inn på de norske listene, men albumet gikk like til en nummer to og skulle bli liggende på VGs albumliste i 33 uker. Godt hjulpet av en solid TV2-reklame, men det forhindret allikevel ikke at låten ble en av årets mest spilte på norske radiokanaler.
Også hennes senere album skulle selge godt. Disse var typiske tema-baserte utgivelser, der spesielt La Luna (2000) ble godt mottatt i Norge. Et album som Harem fikk svært gode kritikker med sine østlige inspirasjoner, mens Symphony nærmest var et slags symfonisk gotisk-inspirert album. Denne inneholdt blant annet Espen Linds ⟶ Where the Lost Ones Go. For anledningen spilt inn i duett med Kiss ⟶ – Paul Stanley.
Utgivelsene ble stort sett ugitt med store anlagte shows og turnéer i etterkant, og litt ukjent for oss nordboere: Sarah Brightman er stadig et godt og populært navn i mange verdenshjørner også i dag.
Verken Bocelli eller Brightman klarte imidlertid siden å overgå Time to say Goodbye, naturlig nok. Den er i dag spilt inn i en rekke versjoner, også av artistene selv. Den er blant de mestselgende låtene i Tyskland noensinne, men også blant de største låtene som ble utgitt gjennom hele 90-tallet.
SARAH BRIGHTMAN & ANDREA BOCELLI
Time to Say Goodbye
(Fransesco Sartori/Lucio Quarantotto)
1996 East West
Produsert av Frank Peterson
Utgitt på albumet Timeless
