1997 skulle vel ikke bli blant U2s mest stolte årganger, men det startet riktig så bra med utgivelsen av låten Discotheque.
Bono, The Edge, Larry og Adam var dypt inne i 90-tallets hybrid av nye toner, rytmer og innflytelser. Og fra de både innovative og visuelle idéene fra både Achtung Baby og Zooropa, tok de nå lydmurene og teknologien enda et skritt lengre.
Discotheque var deres første single på to år, og deres første «hovedlåt» siden utgivelsen av Zooropa i 1993. Forventningene fra både publikum og presse var dermed mildt sagt store, om ikke noe uvoverkommelige.
Låten var i seg selv umiskjennelig U2, og kan i ettertid nesten sees på som en slags kulminasjon av bandets utvikling dette tiåret. Her var samplede trommer og loops, noe som til dels skyldes trommis Mullen Jrs noe ufrivillige fravær under deler av innspillingen.
Produsentene var byttet ut med Flood og Howie B., begge undergrunnsnavn som kom fra helt forskjellige stilretninger. Flood (Mark Ellis) hadde riktignok hjulpet til på U2s The Joshua Tree allerede i 1987, men var egentlig kjent fra navn som både Depeche Mode og Erasure, men også Nine Inch Nails.
Howie B. var den eksperimentelle musikeren som kom fra de dypeste klubbkjellerne, og han var først og fremst kjent for å remikse og gitt nytt liv til allerede eksisterende låter. Med U2 på deres kommende Pop, fikk han derimot nok å utfolde seg med fra første stund. Han hadde under produksjonen av bandets kommende låter, allerede samarbeidet med Clayton og Mullen på deres revitalisering av Mission: Impossible.
Discotheque ble ikke så veldig godt mottatt i Norge verken av kritikere eller publikum. Låten gikk nesten selvfølgelig rett til topps på Topp 20, men allerede etter syv uker var den borte fra listene. Mottakelsen var adskillig bedre i en rekke andre land, og i USA maktet singlen å klatre helt til en nummer 10 på Billboard.
Også selve albumet, Pop, ble mottatt med noe forundring. Pop var her ikke «pop» som i sjangeren, men i selve definisjonen av kulturen. Rock møtte nettopp pop i en slags «state of art», som var klarere påvirket av inspirasjonene til 90-tallets kultur – enn hva som var populært der og da i 1997.
U2 gjorde det ikke enkelt for seg, og både fans, presse og platekjøpere var rimelig forvirret.
Pop har i ettertid fått merkelappen av nokså kaotisk rundkjøring av alternativ rock og alternativ elektronika, og ryktene sier at bandet selv ikke ved utgivelsen var særlig fornøyd med resultatet. En påkommende tour (PopMart) sørget for begrenset tid til å ferdigstille låtene,
I følge bandet i dag, var dette også grunnen til at flere av låtene siden ble re-utgitt i remiksede og omarrangerte versjoner. Men ved utgivelsen av deres The Best of 1990–2000 (2002) var tonen en helt annen. Da var disse nyversjonene helt bevisste valg, nettopp ut fra formatet og konseptet av Pop.
Selv om PopMart (Valle Hovin 6. august) selvfølgelig ble nok en påkostet og stor suksess for U2, står allikevel både låt og album som et sidespor i U2s lange karriere.
Både den berømte strikken, flørten med det elektroniske – men også en solid selvransakelse – gjorde sitt til at kvartetten måtte gå tilbake nokså godt i tenkeboksen. Til tross for PopMart, så man også tydelige tegn til både slitasje og en solid nedgang i både salgstall og popularitet.
Det var på tide å gå hjem. Og etter tusenårsskiftet, var det et adskillig mer revitalisert U2 man kunne høre. Og det til en solid og fornyet interesse for bandet.
U2
Discotheque
(Nick Cave)
(U2/Bono/The Edge)
1997 Island
Produsert av Flood
Utgitt på albumet Pop
