Madonnas lek med med mer intime temaer, hadde etter hennes Erotica i 1992 uten tvil skadet omdømmet hennes hos det norske publikumet.
Og da heller ikke Erotica ble noe særlig godt mottatt, førte til det en massiv svikt av interesse for Madonna som artist blant oss nordboere. Så markant, at oppfølgeren i 1994 – Bedtime Stories – ikke en gang kom inne på de norske albumlistene.
Ser vi bort fra debutalbumet fra 1983, er dette ennå per 2023 Madonnas eneste album gjennom hele karrieren uten norsk listeplassering.
Rett skal være rett. Hun fikk i 1995 to mindre hits også i Norge, der begge ble adskillig større i verden for øvrig. Take a Bow (13) var eneste noenlunde godt mottatte låt fra omtalte Bedtime Stories, mens vi nordboere var blant de få som lot seg overbegeistre over Madonnas innsats som Evita i filmen av samme navn. Og hennes versjon av Don’t Cry for Me Argentina (9).
Madonna hadde vel helt siden True Blue nesten tematisk fremstått som en del av innholdet på sine album. Der deler av True Blue flørtet med jentebølgen på 60-tallet, fremstod hun som en sjokkblond utgave av Marilyn Monroe. Og fronten av Erotica levnet liten tvil, selv om det ble bare blåbær mot en hyppig omtalt sexbok fra samme periode.
Denne temabyggingen forsterket Madonna å utforske, gjeldende i særdeleshet fra 1998s Ray of Light. Utgivelsen som ikke bare fikk henne tilbake på toppen av de norske listene, men også ga henne et nytt liv som «viktig» artist for popmusikken.
Utgangspunktet var egentlig mye av det samme som på hennes to forrige utgivelser. Hun fant et up-and-coming spennende navn. Ved inngangen til 90-talllet hadde dette vært amerikaneren Shep Pettibone. I 1998 var navnet det elektroniske ambient-talentet William Orbit.
Hans fascinasjon for både lyder og rytmer, passet Madonnas nye ideer helt ypperlig. Og sammen fant de raskt tonen i samarbeid med hennes langvarige produsent Patrick Leonard.
Frozen som første single fra Ray of Light, viste igjen at Madonna ikke var redd for å utfordre. Men denne gangen var fokuset på innholdet og musikken, og ikke så altfor mye staffasje rundt. Balladen fremstod som både flytende og rytmisk på en og samme tid, og utgitt i januar – ble den raskt en av vinterens virkelige store låter i de fleste verdenshjørner.
Bortsett fra 1990s Vogue ble låten hennes største gjennom hele tiåret, ikke bare i Norge.
Der Madonna tidligere hadde lekt seg med flere uttrykk på en og samme utgivelse, ble lydbildet og elementene fra Frozen videreført – og gjennomført – på hele Ray of Light. Albumet kom i salgstall ikke helt opp mot True Blue, noe som skyldes at amerikanerne visstnok klaget over at soundet hørtes for «europeisk» ut.
Men det var allikevel en solid forbedring fra hennes to forrige utgivelser.
Frozen ble den eneste låten fra albumet som ble en solid hit i Norge, men senere singler som The Power of Good-Bye og Nothing Really Matters gjorde det også skarpt i store deler av verden.
Madonna valgte heller ikke å turnere i etterkant av utgivelsen, og var forholdsvis raskt tilbake til studio for å legge føringene til hva som skulle bli nok en triumf to år senere med Music.
Med Frozen og Ray of Light viste Madonna at hun musikalsk kunne, når hun bare ville. Hun skapte sine egne trender, nesten uavhengig av hva som rørte seg ellers på listene. Og hun maktet med sine utgivelser i 1998 å vinne tilbake populariteten både blant kritikere og publikum.
MADONNA (f. 1958)
Frozen
(Madonna/Patrick Leonard)
1998 Maverick/Warner Bros.
Produsert av Madonna, Patrick Leonard og William Orbit
Utgitt på albumet Ray of Light
