Det var ikke enkelt å bli profeter i eget hjemland. Noe guttegjengen i Backstreet Boys skulle erfare, da det måtte både to til tre forsøk for å slå til hjemme på det amerikanske markedet.
Kvintetten kom sammen så tidlig som 1993, og ble som de brorparten av boybandene satt sammen etter et hundretalls audisjoner. For anledningen av manager Lou Pearlman. Tilfeldighetene(?) gjorde allikevel sitt at tre av gjengen allerede kjente godt til hverandre. Og de to andre var søskenbarn.
De tre bekjente var Howie Dorough (f. 1973) , AJ McLean (f. 1978) og Nick Carter (f. 1980). Fetterne var Kevin Richardson (f. 1971) og Brian Littrell (f. 1975). Ni års mellomrom mellom yngste- og eldstemann var slett ikke vanlig for et boyband, selv ikke på 90-tallet.
Kvintetten ble satt sammen først og fremst grunnet de vokale presentasjonene, men også grunnet diversiteten dem i mellom. De fem skulle være forskjellige også utad, det var hele baktanken.
To år fulgte med trening, kursing og forberedelser til hva som skulle bli gjengens første album. Et selvtitulert album utgitt på Jive i may 1996. Utgivelsen var en miks fra amerikanske og svenske produsenter, med et forsøk på et par r&b-ballader – som vel strengt tatt viste seg ikke å være en veldig god idé.
Låter som We’ve Got It Goin’ On og spesielt Quit Playin’Games (with My Heart) vekket allikevel god oppmerksomhet i Europa. Og Backstreet Boys ble ett av flere boyband i årene 1997-98 med spesiell stor gjennomslagskraft i Tyskland og landene rundt.
Så stor var forskjellen i populariteten fra USA til våre lengdegrader, at det etter kvintettens virkelige gjennombrudd i 1998 – nesten skulle florere av amerikanske guttegrupper som søkte lykken på det europeiske markedet.
Backstreet Boys definitive gjennombrudd kom med låten Everybody (Backstreet’s Back) og albumet Backstreet’s Back utgitt i august 1997. Med god hjelp av svenskene Denniz Pop og Max Martin, var stilen lagt om til en mer melodiøs og dansevennlig pop. Noe som umiddelbart utvidet markedet til også å fenge både yngre og eldre utenfor selve jenteromsveggene.
Disse to første albumene ble samtidig slått sammen for det amerikanske markedet, og slo der umiddelbart til og skulle i USA til slutt selge i over tretten millioner.
I Norge fikk Backstreet Boys inn hele fem singler på Topp 20 i årene 1997-98, der ingen av dem nådde inn på topp 3. Høyest klatret nettopp Everybody (Backstreet’s Back) (nr. 4), mens As Long as You Love Me (5) ble den desidert lengstlevende med hele atten uker på listene.
Låten som skulle bli gruppens første – av to – nummer 1 på de norske listene, var I Want It That Way. Første single fra album nummer tre, Millennium. I etterkant påpekt som gjengens svar på Take Thats ⟶ Back for Good, en låt som helt bevisst ønsket å hviske ut grensene mellom tenårings- og radiopop.
Innspillingen var igjen undertegnet Max Martin, denne gangen med hjelp av Andreas Carlsson og Kristian Lundin. Og sett i sammenheng med deres samtidige gjennombrudd med Britney Spears ⟶, var I Want It That Way definitivt med på å gjøre Stockholm til noe av et nytt popmekka.
Låten ble usedvanlig godt mottatt av kritikerne, spesielt på det amerikanske markedet. Og i skarp motsetning til norske musikkskribenter, som etter hvert hadde satt det meste av kaffen i halsen bare av uttrykket «boyband». Disse fikk nok noe å gruble på, da selveste Billboard (magasinet) plasserte låten godt inne på deres nyeste oppdatering av «500 Greatest Songs of All Time».
Ingen boyband-låt har vel siden blitt så gjennom- og overanalysert som denne låten, der spesielt tekstlinjene har fått gjennomgå. I særdeleshet har åpningslinjene fått gjennomgå , men det viktigste var at ordene klang bra, som Max Martins svar på tiltale ble.
Backstreet Boys maktet fint å følge opp denne balladen med en låt som Larger Than Life, før helt andre områder fanget oppmerksomheten til fans og presse. Blant annet en opprivende rettsak med manager Lou Pearlman, og et litt for utsvevende festliv av et par-tre av guttene.
Backstreet Boys gikk allikevel ut av tiåret som det desidert mest populære av boybandene disse årene, og skulle allerede i 2000 vise at de adskillig mer å fare med også videre.
BACKSTREET BOYS
I Want It That Way
(Max Martin/Andreas Carlsson)
1999 Jive
Produsert av Max Martin og Kristian Lundin
Utgitt på albumet Millennium
