Westlife kunne i førte omgang fremstå som nok et boyband. Men det skulle snart vise seg at gjengen skulle å få en popularitet og holdbarhet langt lengre enn de fleste samtidige navnene.
Kanskje lå det allerede i kortene fra første strofe? For Westlife var i utgangspunktet ingen sammensatt gruppe, slik som brorparten av andre guttegrupper.
Kameratgjengen Kian Egan, Mark Feehily (begge f. 1980) and Shane Filan (f. 1979) var allerede i full gang i sin egen vokalgruppe hjemme i Sligo. En by på knappe 20 000 innbyggere nordvest i Irland
Gjengen var i 1997 en sekstett kalt Six as One, senere IOYOU. Og de maktet å gi ut en egen single på et lokalt selskap, uten kanskje så veldig stor oppmerksomhet.
Shane Filans mor var derimot imponert, og fikk manageren og ringreven Louis Walsh interessert i gjengen. Han fikk dem til Dublin og til daværende BMG Irlands sjef, den senere allestedsværende Simon Cowell. Som ga dem både en og to tomler ned visstnok med følgende utsagn:
«They have great voices, but they are the ugliest band I have ever seen in my life».
IOYOU ble deretter redusert til en trio med Egan, Feehily og Filan – og de resterende tre sendt rett hjem til Sligo. Med hjelp av Walsh og Cowell, ble deretter Nicky Byrne (f. 1979) og Brian McFadden (f. 1980) medlemmer – etter en serie med audisjoner i den irske hovedstaden.
Med seg fikk de også Boyzones ⟶ Ronan Keating som co-manager. En Keating som akkurat da selv var inne i et forsøk på å distansere seg fra sin egen gruppe.
Westlife slo gjennom på første forsøk på de britsike og irske øyene. Og de fikk hjelp av noe av et stjerneteam av låtskrivere og produsenter. Ved siden av fremadstormende svenske navn som Max Martin og Jörgen Elofsson, fant man bidrag fra veteraner som David Foster, Peter Cetera og Steve Kipner.
Og det ble spesielt satset på balladene, noe som skulle bli Westlifes varemerke i alle år.
Det var låten Swear It Again som ble gjennombruddet både i Storbritannia og Irland, mens norske platekjøpere først våknet med single nummer to: If I Let You Go. Hos britene ble deres andre nummer 1, av hva som skulle bli hele seks på rekke og rad.
Også i Norge gikk den til topps i tre uker uti høstmånedene, og låten sørget også for at debutalbumet – enkelt kalt Westlife – ble en storselger med anslagsvise seks millioner solgte på verdensbasis.
Helt på tampen av året kom også neste single, Flying Without Wings, inn på VGs Topp 20. Og på tampen av året kom deres versjon av ABBAs ⟶ I Have a Dream. Nesten nøyaktig tjue år etter originalen, og ble med århundrets aller siste listetopper på de britiske listene.
Westlife var i overgangen til 2000-tallet den mest populære gruppen i Irland og Storbritannia, men de maktet ikke helt å overbevise i de andre store platelandene som Tyskland og ikke minst USA.
Med tid og stunder skulle kvintetten vel gå fra å være et egentlig boyband til en ren vokalgruppe, men frem dit lå veien vidåpen for en rekke hits inn i det nye tusenåret. Også i Norge.
WESTLIFE
If I Let You Go
(Jörgen Elofsson/Per Magnusson/David Kreuger)
1999 BMG RCA
Produsert av David Kreuger og Per Magnusson
Utgitt på albumet Westlife
